Et aktivt folkestyre er en verdi som vi må bygge opp  

EØS-avtalen ligger til grunn for Hurdalsplattformen og regjeringens arbeid, og jeg erkjenner fullt ut i EØS-avtalens omfattende innflytelse på Norge gjennom 30 år. Men når jeg fortsatt ikke er tilhenger av denne avtalen, er det ikke på grunn av at jeg ikke ønsker handel med europeiske land. Det har jeg bestandig vært tilhenger av. Min motstand bygger på en norsk folkestyretenkning, der samfunnsretningen i Norge så langt som mulig skal bestemmes av folkets representanter i denne salen. EØSavtalen har i hele sin historie vært, og kommer bestandig til å være, et avvik fra dette, og avtalen har bare blitt mer og mer overnasjonal med årene, ikke minst gjennom nye tilsyn og byråer. Det var Churchill som en gang sa at kjernen i demokratiet er det parlamentariske systemet, et system som i mine øyne er uløselig knyttet til nasjonalstaten. Et aktivt folkestyre er en verdi som vi må bygge opp, og gjennom å være sjølstendig utenfor EU har vi i Norge kort veg mellom velgere og folkevalgte. En må jo si at det ikke bestandig gjør hverdagen like enkel for oss folkevalgte, men det er allikevel helt avgjørende for et godt folkestyre. 

EØSavtalen var i sin tid den mest omfattende avtalen som Norge noen gang hadde inngått. Avtaleverket var på 12 000 sider. Den krevde endringer i 80 lover og om lag 200 forskrifter, og den bandt oss ugjenkallelig til nye og utvidede regler i unionen. Likevel ble den behandlet i ekspressfart i 1992. Avtalen ble signert i mai. Proposisjonen om tilslutning ble lagt fram i mai. Utenrikskomiteen avga innstilling i september, og saken ble behandlet i Stortinget i oktober. EØS-avtalen har aldri fått noe ja ved noen folkeavstemning i Norge. Beslutningen ble også tatt gjennom en stortingsbehandling uten at folket gjennom valg hadde fått lov til å påvirke sammensetningen av nasjonalforsamlingen i forkant. Til det må det også sies at etter sammensetningen av et nytt storting i 1993, ville EØSavtalen ikke fått noe kvalifisert flertall i denne salen. Med andre ord: Behandlingen av EØS-avtalen i 1992 var ikke det vakreste kapittelet i norsk demokratisk historie. Det er også et paradoks at det norske samfunnet skal bindes av EØS-regler som for alle praktiske formål ikke har kommet til gjennom norske initiativ og norske demokratiske prosesser. Det er jo egentlig et brudd med en prinsipiell måte å tenke på det som ble etablert med tanken om folkesuvereniteten. 

EU-tilhengere har bestandig likt det dårlig når vi snakker om det demokratiske underskuddet i EU, men paradokset er så stort at et av EUs hovedland, Storbritannia, valgte å forlate unionen i 2020, etter å ha vært medlem i nesten 50 år. Dette er også årsaken til at Sveits aldri har gått inn i EU, og til at landet heller ikke så seg tjent med EØS-avtalen. Sveitserne fikk lov til å si nei ved en folkeavstemning, en demokratisk mulighet som de fikk, i motsetning til det norske folk i 1992. Den europeiske unionen er tuftet på ideen om unionens fellesnytte framfor det enkelte medlemslands interesser. Det er det sjølsagt helt legitimt å være tilhenger av, og dessuten ganske ryddig. Jeg har bestandig syntes at det er lettere å drøfte EU-spørsmålet med dem som er erklærte føderalister. Jeg har langt større problemer med dem som forsøker å unngå diskusjonen om unionens høyst reelle og anerkjente problemer når det gjelder medbestemmelse og demokrati. Noen forsøker å framstille vårt nei til EØS og EU-medlemskap som et nei til internasjonalt samarbeid og handel med Europa. Det er med respekt å melde ikke riktig, men jeg mener at det er enhver nasjonalforsamlings oppgave å ivareta nasjonale interesser, ikke minst i møte med internasjonale og overnasjonale sammenslutninger som EU. 

Bakteppet for utenriksministerens EU- redegjørelse er alvorlig. Energisituasjonen i Europa har som følge av Russlands krigføring vært krevende for veldig mange land. Norge både kan og skal være en pålitelig leverandør av olje og gass til europeiske land. Kraftpolitikken er derimot mer sammensatt. At en ikke ubetydelig del av problemene i kraftmarkedet i Europa har oppstått fordi Tyskland uklokt nok valgte å stenge ned sine kjernekraftverk samtidig som de baserte sin energiforsyning på russiske gassleveranser, er ganske åpenbart, og det skjedde i en situasjon der Russland lette etter muligheter til å destabilisere Europa. Derfor er det også en påminnelse om at integrasjon ikke alltid er av det gode, det kan også gjøre mange land sårbare i ulike situasjoner. Derfor holder Senterpartiet fast på et klart nei til ytterligere suverenitetsavståelser knyttet til EUs fjerde energimarkedspakke. Her må ethvert element vurderes kritisk, og det som ikke tjener Norge, må Norge si nei til. 

Noen spør meg hvordan Senterpartiet, som nei-til-EØS-parti, kan sitte i en regjering basert på EØSavtalen. Svaret på det ble etablert under Anne Engers tid som partileder i Senterpartiet. Vi kommer ikke til å la andre parti definere oss ut av spørsmålet om hvem som skal ha regjeringsmakt i Norge med henvisning til vårt EØS-standpunkt. Vi skylder våre velgere å søke innflytelse på politikken, ikke bare ved å delta på Stortinget, men også ved å delta i regjering. Så vi har akseptert å regjere på EØS-avtalen, både under sentrumsregjeringen, den rød-grønne regjeringen og under nåværende regjering. Men vårt motkrav har også alltid vært at vesentlige nasjonale interesser skal forsvares når Senterpartiet sitter i regjering, også når det må foregå innen rammen av EØS-avtalen. Da er det også viktig å også viktig å utnytte handlingsrommet i avtalen best mulig, og jeg er enig med utenriksministeren i at det utnyttes best ved å komme tidlig inn i prosesser mens vi fortsatt kan påvirke dem, slik at norske interesser ivaretas. EØS- avtalen, slik som den er skrevet, åpner opp for at Norge kan bruke reservasjonsretten når vesentlige norske interesser står på spill. Det er en styrke ved avtalen. Dessverre har denne muligheten ennå ikke blitt fullt ut brukt, sjøl om den rød-grønne regjeringen sendte en melding til Brussel om at den ville motsette seg at et EU-direktiv skulle bli norsk rett. Det handler om postdirektivet, og varselet ble sendt i 2011. Dessverre trakk Solberg-regjeringen i 2013 dette varslet, og alt ble ved det vanlige. 

Det er også litt paradoksalt når den norske ja-siden truer med at EU kan møte Norge på en veldig fiendtlig måte om vi ikke innfører smitt og smule av regelverk som er vedtatt. Det er en underlig måte å tenke på, og Senterpartiet tenker ikke på den måten. Vi ser på våre naboland i EU som vennligsinnede naboer inntil det motsatte er bevist. Men vi er også bevist at våre interesser ikke er nøyaktig overlappende, og derfor må alt samarbeid bygge på en klar analyse av hva som tjener Norge i de ulike sammenhengene. 

Det er sjølsagt bra at vi har et ordnet handelsforhold med våre naboer i Europa. Full tilgang til EU-landenes marked for industriprodukter fikk vi allerede ved frihandelsavtalen i 1973, og siden den gang har vi også alle visst at ytterligere tilgang når det gjelder bearbeidet fisk, vil møtes med motkrav fra EU om at EU-fiskere får tilgang til de rike norske fiskeressursene. Når det gjelder andre områder som tjenester og kapitalflyt, er det vanskelig å se at det skal være et uoverstigelig hinder for Norge og EU-landene å finne en form på det handelssamarbeidet. Det samme gjelder utdanningssamarbeidet, kultursamarbeidet og samarbeid innenfor klima og helse. 

Jeg kunne avsluttet med en saklig gjennomgang av de EØS-spørsmålene som ligger på regjeringens bord. Jeg kommer ikke til å gjøre det, fordi Senterpartiets posisjoner er velkjente. Vi møter vår regjeringspartner til ærlige diskusjoner om det, og vi regner med at det kommer til å gi gode beslutninger. Jeg er helt enig med utenriksministeren i at etterslepet i innføring av EU-direktiv som har oppstått, må reduseres, men også her har man skjelne mellom de enkle og de mer kompliserte rettsaktene. 

Norge ligger nært EU-landene og må samarbeide med Europa og EU-landene på en rekke områder. Vårt forhold til landene rundt oss forandres også av krigen i Ukraina. Vår geografi, våre demokratiske verdier og vår åpne økonomi gjør oss en del av forandringene. Og vi ser en ny verden preget av regionale spenninger og ny spenning mellom stormaktene. I møte med dette er tett og god samordning av både humanitært arbeid, mottak av flyktninger, militær støtte og sanksjoner viktig. Det er til både Norges og EUs fordel. At vi deltar i samarbeid om forsvarsindustri og militær trening med både EU og Storbritannia, er også viktig. Det er å hevde en interesse, og det kan vi gjøre uavhengig av tilknytningsform til EU. 

Senterpartiet anerkjenner at et flertall i denne salen har vedtatt EØSavtalen, og at Norge bygger sitt forhold til EU på den, men det fritar ingen norske politikere fra ansvar. Hva fungerer? Hva koster det for Norge? Er det i vår nasjonale interesse? Slike typer problemstillinger til de enkelte sakene må vi alle kunne gjøre rede for. 

Senterpartiet respekterer at et flertall i Stortinget har vedtatt EØS-avtalen, og vi aksepterer å sitte i regjering basert på avtalen, men glad i EØSavtalen blir vi aldri.